«Børre» bever

Naturen våkner til liv og vårsola gjør sitt inntog. Når dette skjer så kan du være sikker på at beveren titter frem og er på sitt mest aktive når isen sprekker, den absolutt beste jakttiden etter bever.

I de områdene jeg jakter bever så var jeg så heldig å oppdage for litt siden at det var noen steder der beveren kunne komme seg opp, og etter det så har jeg vært på utkikk etter økende aktivitet og ferske gnag. Noe det var etter hver eneste natt.

Så i går bestemte jeg meg for at jeg skulle ut å sette meg for å se etter bever.
Det skulle vise seg å bli en fullklaff!

Satte meg ett sted hvor jeg jeg hadde troa på at jeg hadde bra distanse, med tanke på riflehold til der beveren muligens dukka først opp.  Det eneste jeg kunne høre var en ugle i det fjerne og noen sporadiske reveskrik. Sansene var skjerpet!

Helt ute av det blå kom en helt ny lyd, det kunne minnet om ett isflak som løsnet og slo ned i vannet, automatisk ble blikket rettet mot det stedet jeg trodde lyden kom fra. Men det var ingenting å se. Noen sekunder gikk og det kom en ny lyd fra vannet, denne gangen helt ved siden av meg. Der bare 1 meter fra meg lå beveren og fløt i vannet, Jeg frøs til å kunne ikke røre en muskel i angst for å bli oppdaget. For en opplevelse å få den så nært!
Den var så rolig og fredfull der den søkte etter ett sted å komme seg opp. På andre siden var det ett sted hvor den hadde sittet og spist kvelden før, så jeg var bombesikker på at den skulle dit igjen. Men jeg tok gruelig feil! På akkurat samme måte som den kom så ble den borte igjen, ned og under isen det bar.

Det gikk litt tid og jeg kom plutselig på at jeg hadde jo ikke skrudd av lyset på bilen! Tilbake til bilen det bar for å skru de av. Fra bilen så tok jeg med noen revefløyter, tankene gikk jo på at jeg hadde spolert hele kvelden når jeg måtte gå gjennom frossent gress. Og at beveren da ikke kom tilbake. Kunne jo like gjerne prøve å lokke på rev istedenfor.

Tilbake på post så gikk det en liten f … i meg og jeg bestemte meg for at her skulle jeg sitte musestille helt til beveren kom. Samme hvor lang tid det tok!
Nøyaktig 1,5 time tok det før stillheten igjen ble brutt, denne gangen fra is som knustes under vekta av noe. Lenger ned i elva kunne jeg se en skikkelse flyte ut fra kanten, der var beveren igjen!
Midt i elva er det en forhøyning omhyllet av is og vann på begge sider. Til min lykke så svømte beveren dit. Der satt beverne midt på forhøyninga, opplyst av måneskinnet som lyste opp og skinte i isen. Virkelig ett flott syn!

Jeg satt og angret  på at speilrefleks kameraet ikke var med, men jeg var jo ikke der for å ta bilde. Rifla hvilte i tofoten og kolbekappa var godt presset inntil skuldra. Hodet ned på kinnstøtta og siktet midt på bogen til beveren. Fingeren drog sakte tilbake, prosjektilet fløy gjennom lufta og traff akkurat der det skulle. Beveren ble liggende midt på forhøyningen.

Jeg tenker med alle dyr at de skal få litt tid på seg til å dø, før jeg forstyrrer de.
Etter litt så gikk jeg bort og skulle få den med hjem, men det jeg ikke så var at det var litt dypere enn jeg trodde, så samme hvor godt skodd jeg var så måtte jeg ha blitt våt på beina for å gå ut dit. På vei til beveren så gikk jeg forbi noen småbjørker som jeg håpet på var lange nok til å nå ut. Fant frem kniven, felte ene bjørka og lagde en slags mothake på den. Til min lykke så var den akkurat lang nok. Jeg kunne endelig dra hjem med fangst denne natta.