Skogsbukken

For en dag!

Vi hadde planlagt en helg der søstera mi med familie skulle være i Skjåk under elg/hjortejakta. Dagen startet med at vi skulle ta ett drev i starten av brunstperioden for hjorten.  Bukkene brøla om kapp og det virket som det rette området å ta ett drev i! Alle var spente og mente at nå skulle det lykkes med å få flere hjorter frem på post. Vi skulle få ut postene der vi mente det var strategisk lurt etter tidligere drev, og der hjortene pleier å «rømme». Stille som mus, omringet av de flotteste fjell med vakre høstfarger, smøg vi oss på post, og for hvert steg vi tok så kom vi nærmere brølebukkene. Da snakker vi brøl som kan få selv den mest erfarne jegeren til å skjelve. Vi satte oss på post, og dermed var det tid for driverne å gå oppover lia. De gikk oppover på andre siden så hjortene kom mellom oss og skulle få vinden av driverne. Planen var at hjortene skulle trekke nærmere postene.

Driverne begynte å gå mot oss, for hvert fotsteg ble forventningene høyere om at vi skulle skimte hjort mellom mosekledde trær.  Barna sang å koste seg i skogen, ledsaget av voksne. Håpet falmet ut da vi begynte å høre sang og snakking som nærmet seg post. Det skulle faktisk ikke lykkes denne gang.

Men håpet er ikke ute før man går inn!

Der jeg satt på post og stirra ut i den vakre naturen hørte jeg fortsatt hjortene lenger sør og oppi lia. Jeg meldte på radioen at jeg hadde lyst til å prøve å smyge på de, om det var greit for resten av laget. Ingen hadde noe imot det i det hele tatt. Driverne var på tur ned mens jeg tok av meg ett lag med klær og pakka kaffekoppen ned i sekken igjen. Stille begynte jeg å gå oppover den gedigne steinura. Var så påpasselig på hvert eneste fotsteg jeg tok, bare så jeg ikke skulle tippe på en stein og skremme hjorten bort. Stoppa flere ganger oppover for å lytte og kike om jeg kunne skimte til hjorten. Når jeg hadde kommet ett stykke oppover så synes jeg at det var noe merkelig med det ene treet som sto der. Og det skulle vise seg etter litt venting at der tuslet det en staselig kar frem, en 12 tagger hjortebukk som var på leting etter sin utkårede. Men det er nå engang slik at uansett hva vi sier, så bor det en liten troféjeger i mange av oss, og med troféjeger så mener jeg i positiv forstand. Så den bukken lot jeg gå. Rett etterpå så jeg to dyr, den ene med gevir, men usikker på størrelse, da jeg bare så de i noen sekunder.

Da jeg endelig hadde kommet meg opp til tregrensa, kom jeg inn på en dyresti. Og det som skjedde da gjorde at pulsen ble skyhøy!! Der, 70 meter lenger frem, så jeg rett inn i øynene på en rødbrun pelskledd skapning med brune vakre gevirstenger og med tinder hvite som nærmest skinte i sola. Livredd for at bukken skulle ense fare satte jeg meg ned på huk. Men til min lettelse så virket det ikke som den brydde seg om meg. Etter ca. 30 uutholdelige, men utrolige minutter så begynte den å rusle brølende nordover i dalen.  Den hadde et brøl som sendte frysninger gjennom marg og bein!

Mellom meg og bukken var det en liten kul omkranset av fjellbjørk som snodde seg i alle retninger, det gjorde at jeg ikke fikk noe komfortabel skytestilling. Smøg meg frem og kom meg over kulen etter at bukken hadde tuslet sakte nordover. Jeg satte meg til og tenkte at nå hadde jeg spolert hele seansen, men om jeg lager noen små grynt, så kanskje den kommer tilbake for å jage meg bort fra territoriet sitt – tenkte jeg, og det funket!!! Der skimter jeg den igjen! Dessverre bak den største enslige furua som finnes i tregrensa. Fem minutter gikk, og det føltes som en evighet. Ser den mister interessen og atter en gang er på tur nordover. Det påfølgende minuttet skjer det som jeg har drømt om lenge!

Jeg grynter til igjen og der kommer bukken og stiller seg opp akkurat der jeg hadde tenkt den skulle stå, PANG!!! Der gikk skuddet inn stikkerhullet, noe skjelvende hadde jeg fått tatt nytt ladegrep, hjorten snudde på seg og gjorde tegn til å ville nedover lia. Det eneste som gikk gjennom hodet mitt var at jeg måtte skyte ett skudd til. Hjorten sto med full bredside, PANG! der gikk skudd nummer to, og hjorten raste nedover lia. Den forsvant ut av mitt synsfelt, etterfulgt av lyder som kunne minne om trær som knekker og jord som blir revet opp.

Jeg ringte opp til min far som har ettersøkshund, og lurte på om jeg skulle vente med å gå ned til der jeg trodde den lå. Eller om han ville ta med ettersøkshund og komme opp. Svaret var enkelt. «Gå frem til der hjorten sto når du skjøt på den og se om du kan skjønne noe ut ifra skuddplassen.»  Jeg gikk frem og det som møtte meg var lyserødt «skummet» blod spredt utover lyngen. Tok noen steg godt utenfor sporet til hjorten, i den retning der hjorten forsvant for meg. Der ser jeg hjorten ligge, livløs mellom noen steiner store som en liten bil. Melder over til jaktlaget at bukken er død. Gratulasjonene hagler inn over radioen, mens en følelse av både glede og tristhet sprer seg gjennom kroppen. Etter hvert kommer jaktkamerater og familie som har vært med den dagen.                                       

Det å få lov til å kunne dele dette øyeblikket med den gjengen som kom opp til fall-stedet etterpå gjorde dagen komplett!